Mot nord ........

Det er lørdag morgen i Bujumbura. I dag er det ”Community Day” dag. Det vil si ingen har lov til å kjøre i gatene her før kl 10.30. I løpet av morgenen skal det være hovedrengjøring i byen. Det sies at presidenten går foran med et godt eksempel og reiser rundt i de forskjellige bydelene for å feie og rydde sammen med folk.

Burundi er for øvrig et rent og ryddig land i forhold til det jeg har sett av Kenya. Her er det ryddet og feiet rund hver stråhytte og hus. Langs veiene var det ikke søppel å se, mens det i Kenya var rester etter plast og papir over alt.

Dagen er også en feiring av overgangen til demokrati i landet som fulgte etter drapet på prins Rwagasore i 1961. I 1962 ble det dannet en regjering der ministerpostene ble likt fordelt mellom hutsier og tutsier. Men som vi vet fulgte nye uroligheter og blodige sammenstøt. Du kan lese en kortversjon av Burundis historie på Wikipedia.

I dag starter vi reisen hjem til Norge. Vi flyr til Nairobi og derfra videre til Oslo.

Det har vært to uker med sterke inntrykk. Det har vært vanskeligere å skrive blogg fra denne turen enn jeg var forberedt på. Alle ansatte i Flyktninghjelpen er erfarne hjelpearbeidere. Vi har fått briefing hver morgen, i bilen har vi fått de ansattes historier fra ulike oppdrag, i leirene har vi fått snakke direkte med flyktninger og hørt deres historier.

På en ekspedisjon har en god tid til å tenke og reflektere. De rolige minuttene jeg har hatt på denne turen har vært når jeg setter meg foran PCen og skal skrive bloggen. Litt ekstra tid får jeg også når jeg venter på å få kontakt på internet. Linjene er trege og kontakt brytes hvis det er stor trafikk.

Det har gjort at vi ikke har sendt så mange bilder som planlagt, men neste uke kommer det bilder og flere historier fra Flyktninghjelpens arbeid i Kenya og her i Burundi.

På landeveien

Vi er ”hjemme igjen” på gjestehuset i Bujumbura.

Det er - er ikke helligdag i dag. Presidenten vil at alle religioner skal likestilles når det gjelder religiøse helligdagene. I dag er siste dag i muslimenes fasteperiode Ramadan. Det er få muslimer i Burundi, og tydeligvis har det vært litt uenighet om beslutningen. To ministere ga ulike beskjeder i hele går. Den siste kom kl. 20 i går kveld, og da var meldingen at det skulle være fridag.

Vi dro fra Muyinga i nord-øst i dag morges. Der hadde tydeligvis de fått med seg at det var helligdag. Selv nesten 1 times kjøretur ut av byen var veien full av mennesker på vei inn til byen. De fleste gående med bører av kull, bananer og annet på vei til sentrum.

På veien stoppet vi i flyktningleiren Gasorwe. Flyktningene her kommer fra Kongo. Leiren ble bygget i 2002 og nå bor det 9200 mennesker her. Her har Flyktninghjelpen ansvaret for driften av leiren (Camp Management). Det vil si at de har ansvaret for undervisning, distribusjon av ved og mat, bygging av nye klasserom og utdanning. Der samarbeider Flyktninghjelpen med TPO, en nederlandsk organisasjon, og FNs UNHCR.

Det er en politistasjon i leiren, et sykehus og et senter der folk med traumer etter overgrep og annet kan få hjelp.

Vi gikk gjennom leiren og her var det mye privat initiativ blant flyktningene. Slakterne hadde kjøtt liggende på bord, det var grønnsakshandlere, frisører og skreddere. En hadde satt opp en parabolantenne og bygget et hus av greiner og jord på ca. 20 kvadratmeter der han tok betaling for at folk kunne se på TV. Hva de kunne høre fra den elendige høytaleren på max volum er en annen sak.

Da vi kom ut på landet som kan være en høyde, en dalside eller en elveslette gikk livet sin vante gang. Folk hakket i jorden, gjetet kyr eller geiter, gikk med minst en halv meter murstein (!) stablet på hodet, tunge vedbører, planker, og trestammer.

Syklistene hektet seg bakpå lastebilene som sikkert var lastet mange ganger mer enn lovlig (det virker generelt som om det ikke er trafikkregler her).Det er så vidt de greier å komme seg opp passene, men de er til god drahjelp for syklistene som henger bakpå med tunge bører.

På vei ned fra et pass møtte vi en tungt lastet lastebil der motoren ikke orket mer. Hjelpemannen løp ut med klosser for å stoppe bilen fra å sige tilbake, men i speilet så jeg lastebilen fortsatte sin ferd ryggende ned fra passet.

Ellers har vi registret at burundierne ordlegger seg på en optimistisk måte. Når vi får kvittering på mat eller overnatting står det står det 20 000 only. Da vi møtte en dame på 62 år og spurte om hun var gift. Hun svarte not yet ….

20 000 er jo bare et tall og det finnes kanskje en mann som ønsker seg en dame på 62, med 4 barn og 29 barnebarn….

Rødbrune leirhus i tusenvis

I dag har vi vært helt nord i landet på grensen til Tanzania og besøkt flere steder der Flyktninghjelpen gir fri rettshjelp og hjelp til bygging av hus til returnerte flyktninger fra Tanzania.

13 000 hus, 200 permanente klasserom og 600 midlertidige klasserom har Flyktninghjelpen bygget siden de starte opp i Burundi for ti år siden.

Vi befinner oss i et område der det ikke er lett å holde rede på flyktningstrømmene. Burundi grenser til Rwanda og Kongo og det blusser jevnlig opp uroligheter i disse landene.

Det er laget en minimum standard for hva flyktninger har krav på når det gjelder mat, husly, utdanning m.m. Vi fikk oppleve det i felt i dag da vi besøkte UNHCRs (FNs Høykommissær for flyktninger) transittleir.

Her er flyktningene en dag. De går fra ”post til post”. Først blir de registrert av UNHCR og myndighetene. Så får de utstyr de trenger, alt etter hvor stor familien er. I leiren får de femtedelen av en startsum per familiemedlem. Resten får de utbetalt i landsbyen sin. Beløpet gjør at de kan kjøpe seg jord og komme i gang med livet de hadde tidligere.

Det første tak over hodet de lager, når de har fått seg en jordteig, er et stråhus som ligner på et fem-manns tunneltelt.

Når Flyktninghjelpen kommer inn et område der antallet som trenger bolig er ca. 100, deler de disse inn i arbeidslag eller solidaritetsgrupper på 5-10. Alle må hjelpe hverandre, slik at eldre eller enslige også kan få eget hus. Huset lages av 1 300 murstein av leire som kun er tørket.

Ellers er Flyktninghjelpen, eller ”Conseil Norvegien pour les Refugies” som de kalles her i fransktalende Burundi, svært moteriktige i år, fordi oransje er den dominerende fargen kvinnen bruker.

Vi har også lært i dag at det største kompliment en kvinne kan få her i Burundi er: ” Så vakker du er, dine øyne er som øynene til en ku.”

Jeg antar det er unødvendig å si hvilket husdyr som har størst verdi her i landet?

Ny start i fedrelandet

I dag morges kjørte vi nordøstover til provinsen Muyinga ved grensen til Tanzania. Jeg aldri kjørt gjennom frodigere landskap før. Palmer, trær, kaffeplanter, mango m.m. Alle åssider og elvesletter er dyrket. Her finner vi alle nyanser i grønt. Vakkert!

Det er ikke lett å få øye på de rødbrune husene under palmer og trær. Vi kjører også gjennom noen tettsteder der det er bygget på hver side av veien og en litt større by.

For en utenforstående kan landbrukslandet Burundi virke som en idyll, men under overflaten koker det. Det er kamp om dyrkbar mark. Jordstykker blir delt opp og teigene er for små til å brødfø en familie. Folkegruppene hutuer og tutsier har med jevne mellomrom slaktet hverandre ned. Jeg har møtt folk som flyktet i konfliktårene 1968, 1972 og 1993.

Mange flyktet til Tanzania etter massakrene. Nå har myndighetene her bestemt at mellom 30-40 000 burundiere som bor i flyktningleirer, eller som har etablert seg, skal sendes hjem innen utgangen av 2008. Innbyggerne i Burundi er fattige og det som møter de returnerte flyktningene er elendighet.

Det er mange triste skjebner. Tanzanierne utviste først burundiere som hadde greid seg best. De tok fra dem eiendom og penger og droppet dem på grensen. Mange tanzaniere ser dette som en mulighet til å skaffe seg eiendeler og rikdom og angir naboer som er burundiere til myndighetene for så å overta deres gård, forretning eller sykkel.

Røde kors tar i mot flyktningene ved grensen. Her får de støtte til mat og medisiner i 6 mnd. Etter tre dager i transittleiren, blir de fraktet til sitt gamle hjemsted i Burundi. Da trenger de ofte råd og hjelp, hvis noen har tatt over eiendommen mens de har vært på flukt. Flyktninghjelpens er her for å gi informasjon og fri rettshjelp. Her er to av historiene jeg hørte i ettermiddag:

John er 30. Han var 6 år da foreldrene flyktet. Faren døde og moren giftet seg med en mann fra Tanzania og han fikk en halvsøster og halvbror. Han giftet seg med en kvinne fra Tanzania og fikk to gutter som nå er 5 og 2 ½. Han er bonde og kom i konflikt med halvbroren om land. Halvbroren anga ham til myndighetene, og han måtte forlate sin kone og ble fraktet til grensen med sine to små gutter som også ble regnet som burundier ettersom faren var fra Burundi.

John ble kjørt til farsgården i Burundi, men der nektet folk for at han og foreldrene hadde bodd der. Han og guttene hadde bodd i transittleiren vi besøkte siden desember i fjor. Telt av presenninger og to små avlukker og bo i. Om to måneder flytter han sammen med andre han deler skjebne med til nybygde husly. Han var bonde i Tanzania og drømmen er å få jordlapp som han kan dyrke. Han vil få juridisk hjelp av Flyktninghjelpen om hvordan han kan gå fram for å få rett til sin farsarv.

Hassan på 17 år møtte jeg på Flyktninghjelpens ”Lyttepost” rett ved grensen i ettermiddag. Han ble sendt ut av Tanzania for 2 uker siden. Hassan og broren på 19 er født i flyktningleiren Lukole og mistet foreldrene sine da de var henholdsvis 3 og 5. De flyktet fra leiren og har siden greid seg selv. De har ikke gått på skole og jobbet på et bilverksted, da myndighetene sendte dem ut. De ble angitt av naboer.

Hassan virker rådløs og deprimert. Broren hans sitter i møte med Flyktninghjelpens nasjonale representant i naborommet (d.v.s. bak en presenning). Vi forteller Hassan om Flyktninghjelpens YEP program (Youth Education Packet) som jeg skrev om på mandag. Da vi dro, tror jeg at jeg så et glimt av håp i Hassans øyne …..

Ca suffit !

På dagtid jobber bøndene på jordene sine. Før mørket faller på drar de inn til landsbyen hvor de har søkt tilflukt. Her føler de seg noe tryggere.

Vi har besøkt skoler i landområdene syd for Bujumbura i dag. Burundis landskap har høye bølgende åser vest for Tanganikasjøen som ligger 772 meter over havet. I dag kjørte vi over en av åsene en times tur syd for byen over en ca. 1500 høy ås. Det vokste palmer på toppen og temperaturen gikk ned til ca. 25C. Behagelig temperatur synes jeg,- kaldt syntes lokalbefolkningen. Noen gikk rundt i boblejakke!

Opprørstyrkene rasler fremdeles med våpnene og den siste trefningen her skjedde i slutten av september. Vi tar våre sikkerhetsforanstaltninger. Flyktninghjelpen har egen sikkerhetsoffiser og har gode rutiner. Vi beveger oss helst rundt i bil pg går ikke gå ute alene i gatene. Militære fra regjeringsstyrkene har jevnlig kontrollposter langs veiene.

Vi besøkte kommunale skoler der Flyktninghjelpen har hjulpet til med å bygge flere klasserom. I den regionen (tilsvarende kommune på norsk) manglet det 95 klasserom. Undervisningen foregår på formiddags- og ettermiddagsskift, slik at flest mulig får undervisning. Det er opp til 70 barn i hver eneste klasse.

Vi fikk møte elever som hadde gått gjennom TEP programmet som jeg skrev om i går. I skolene vi besøkte er integrert i de kommunale skolene. Elevene greier seg svært godt og går rett inn i andre eller tredje trinn.

Vi besøkte også en landsby der det bor ”internt fordrevne”. Det vil si at de er flyktninger i sitt eget land. Selv trodde jeg at disse flyktningene hadde måttet rømme langt fra gårdene sine, men her hadde de flyktet kun 5 km.

Konflikten stammer fra 1993 da tutsiene drepte den demokratisk valgte presidenten som var hutu. Naboer drepte hverandre. I landsbyen vi besøkte bodde det 107 familier, d.v.s. mellom 700-800 mennesker. Hver morgen går de til gården sin og arbeider der. Hver kveld går de tilbake til landsbyen, fordi de ikke føler seg trygge for sine hutu naboer.

Vi får god kontakt med barn i skolene og i landsbyene. Det første vi gjør er å fortelle hverandre hva vi heter. Kirundi er språket her og alle som har fått skolegang mestrer fransk.

Vi snakket med en gutt på en av skolene i går, moren ga ham navnet ”Ça suffit” eller på norsk ”nå er det nok”. Han var yngst av 8 søsken ……

Drømmen? Utdanning, mat og skolebøker.

Mange barn har falt utenfor skolesystemet i Burundi. Flyktninghjelpen sørger nå for at de kommer tilbake på skolebenken.

Det har vært en lang dag med mange inntrykk!
Dagen startet med en briefing på kontoret med info om hvordan Flyktninghjelpens utdanningsprogrammer drives i Burundi.

Det ene er TEP (Teachers Emergency Package). Et intensivt 10 måneders undervisningopplegg for barn fra 9-14. Barna har mistet skolegang fordi de har vært på flukt. De testes etter perioden og plasseres i klassetrinn i kommunale skoler etter det kunnskapsnivået de har nådd. I løpet av 2000-06 har 31.820 barn fått denne utdanningen gjennom Flyktninghjelpen.

Det andre er YEP (Youth Education Pack) et 10 måneders program for ungdom mellom 15-20 som også har gått glipp av skolegang på grunn krig eller flukt. I løpet av skoleåret lærer de å lese, skrive og regne. Halve skoledagen er teori, den andre halve skoledagen lærer de et praktisk yrke. Her i Bujumbura kan de velge mellom 7 håndtverk som for eksempel møbelsnekker, blikkenslager, skomaker og skredder.

Jeg har også snakket med elever og lærere i dag. Lærerne fortalte meg at mange av barna ikke kunne gå 1-2 dager uten mat.
Jeg spurte Rebecca (12) og Manuel (13) om de kunne liste opp 3 ting hvis de kunne ønske seg hva som helst. Skole, mat og hus var Rebeccas ønsker. Manuels var skolebøker, skole og mat.

På et av stedene der Flyktninghjelpen drev YEP-programmet traff jeg Nkurunziza på 20 år. Navnet hennes betyr på ”Gode nyheter”, men hennes historie var ikke preget av det. Hun flyktet til Kongo sammen med foreldrene i 1993 etter at en bror og søster var drept i den forferdelige konflikten mellom hutuer og tutsier. I Kongo bodde hun, broren og foreldrene i flyktningleir. Så kom de indre konfliktene i Kongo som skapte kaos i leiren. Mange flyktet tilbake til Burundi. På veien traff de soldater som plukket ut halvparten i følget hun flyktet med og henrettet disse. To av de henrettede var Nkurunzizas mor og far. Hun og broren flyktet videre.

Siden den gang har Nkurunziza fått tre barn, den yngste er 5 måneder. Mannen hun skulle gifte seg med ble drept. Mannen som har hjulpet henne å bygge hus og etablere seg i Bujumbura døde i en bilulykke på vei til en begravelse nylig. Huset er halvferdig, Nkurunziza har malaria.
Men Nkurunziza vet at hennes håp er å fullføre YEP-programmet. Hun skal bli skredder og da jeg spurte henne om ønsker for fremtiden var det å få bygget huset ferdig og få startkapital til å starte egen business.

BUJUMBURA

Hektisk aktivitet på markedet i Burundis hovedstad Bujumbura.

Vi landet i Bujumbura hovedstaden i Burundi i dag morges. Dette er et annet Afrika bare 40 minutter med fly fra Nairobi. Alle nyanser av grønn frodighet møtte oss her vest for Tanganikasjøen. Fantastisk utsikt mot vest over sjøen og fjellene i Syd-Kivu i Kongo.

Burundi er preget av 12 års borgekrig, men det er relativt rolig her etter valget i 2005. Bujumbura har mer bypreg enn forventet. Sophie Cascade som er Country Director for Flyktninghjelpen her, kan fortelle at det har skjedd en viss utvikling de siste 2 årene.

Vi kjører gjennom stille gater omkranset av trær som blomstrer i alle farger. Det er vanskelig å forestille seg marerittet som foregikk i denne gaten nedenfor universitetet i 2003:
Det var trefninger mellom opprørshæren og regjeringsstyrkene. Opprørshæren sendte barnesoldater bevæpnet med granater og våpen foran seg som et skjold. De hadde fått barna til å tro at de var usynlige bare de ba og sang. Regjeringshæren møtte barna med åpen ild....

350 000 ble drept under borgerkrigen. 800 000 flyktet til Tanzania. Her bor det fremdeles 350 000 burundier hvorav 150 000 i flyktningleire. Tanzania har nå bestemt at alle disse skal utvises innen utgangen av 2008.

I løpet av uken i Burundi vil jeg møte mange av flyktningene som er kommet tilbake og problemene de møter. Jeg får også se ulike prosjekter Flyktninghjelpen er involvert i og vil møte en del av de 250 medarbeiderne Flyktninghjelpen har her.

Vi bor i et Guesthouse i byen. Naboens store interesse er reptiler, og da vi tittet over murgjerdet lå det 4 krokodiller i et basseng. Den største krokodillen som er observert i verden, lever her i Tanganikasjøen. Den er 60 år gammel og 7 meter lang.

Det blir ikke morgenbad i Tanganikasjøen under oppholdet her.