onsdag 10. oktober 2007

Ca suffit !

På dagtid jobber bøndene på jordene sine. Før mørket faller på drar de inn til landsbyen hvor de har søkt tilflukt. Her føler de seg noe tryggere.

Vi har besøkt skoler i landområdene syd for Bujumbura i dag. Burundis landskap har høye bølgende åser vest for Tanganikasjøen som ligger 772 meter over havet. I dag kjørte vi over en av åsene en times tur syd for byen over en ca. 1500 høy ås. Det vokste palmer på toppen og temperaturen gikk ned til ca. 25C. Behagelig temperatur synes jeg,- kaldt syntes lokalbefolkningen. Noen gikk rundt i boblejakke!

Opprørstyrkene rasler fremdeles med våpnene og den siste trefningen her skjedde i slutten av september. Vi tar våre sikkerhetsforanstaltninger. Flyktninghjelpen har egen sikkerhetsoffiser og har gode rutiner. Vi beveger oss helst rundt i bil pg går ikke gå ute alene i gatene. Militære fra regjeringsstyrkene har jevnlig kontrollposter langs veiene.

Vi besøkte kommunale skoler der Flyktninghjelpen har hjulpet til med å bygge flere klasserom. I den regionen (tilsvarende kommune på norsk) manglet det 95 klasserom. Undervisningen foregår på formiddags- og ettermiddagsskift, slik at flest mulig får undervisning. Det er opp til 70 barn i hver eneste klasse.

Vi fikk møte elever som hadde gått gjennom TEP programmet som jeg skrev om i går. I skolene vi besøkte er integrert i de kommunale skolene. Elevene greier seg svært godt og går rett inn i andre eller tredje trinn.

Vi besøkte også en landsby der det bor ”internt fordrevne”. Det vil si at de er flyktninger i sitt eget land. Selv trodde jeg at disse flyktningene hadde måttet rømme langt fra gårdene sine, men her hadde de flyktet kun 5 km.

Konflikten stammer fra 1993 da tutsiene drepte den demokratisk valgte presidenten som var hutu. Naboer drepte hverandre. I landsbyen vi besøkte bodde det 107 familier, d.v.s. mellom 700-800 mennesker. Hver morgen går de til gården sin og arbeider der. Hver kveld går de tilbake til landsbyen, fordi de ikke føler seg trygge for sine hutu naboer.

Vi får god kontakt med barn i skolene og i landsbyene. Det første vi gjør er å fortelle hverandre hva vi heter. Kirundi er språket her og alle som har fått skolegang mestrer fransk.

Vi snakket med en gutt på en av skolene i går, moren ga ham navnet ”Ça suffit” eller på norsk ”nå er det nok”. Han var yngst av 8 søsken ……

Ingen kommentarer: