I dag morges kjørte vi nordøstover til provinsen Muyinga ved grensen til Tanzania. Jeg aldri kjørt gjennom frodigere landskap før. Palmer, trær, kaffeplanter, mango m.m. Alle åssider og elvesletter er dyrket. Her finner vi alle nyanser i grønt. Vakkert!
Det er ikke lett å få øye på de rødbrune husene under palmer og trær. Vi kjører også gjennom noen tettsteder der det er bygget på hver side av veien og en litt større by.
For en utenforstående kan landbrukslandet Burundi virke som en idyll, men under overflaten koker det. Det er kamp om dyrkbar mark. Jordstykker blir delt opp og teigene er for små til å brødfø en familie. Folkegruppene hutuer og tutsier har med jevne mellomrom slaktet hverandre ned. Jeg har møtt folk som flyktet i konfliktårene 1968, 1972 og 1993.
Mange flyktet til Tanzania etter massakrene. Nå har myndighetene her bestemt at mellom 30-40 000 burundiere som bor i flyktningleirer, eller som har etablert seg, skal sendes hjem innen utgangen av 2008. Innbyggerne i Burundi er fattige og det som møter de returnerte flyktningene er elendighet.
Det er mange triste skjebner. Tanzanierne utviste først burundiere som hadde greid seg best. De tok fra dem eiendom og penger og droppet dem på grensen. Mange tanzaniere ser dette som en mulighet til å skaffe seg eiendeler og rikdom og angir naboer som er burundiere til myndighetene for så å overta deres gård, forretning eller sykkel.
Røde kors tar i mot flyktningene ved grensen. Her får de støtte til mat og medisiner i 6 mnd. Etter tre dager i transittleiren, blir de fraktet til sitt gamle hjemsted i Burundi. Da trenger de ofte råd og hjelp, hvis noen har tatt over eiendommen mens de har vært på flukt. Flyktninghjelpens er her for å gi informasjon og fri rettshjelp. Her er to av historiene jeg hørte i ettermiddag:
John er 30. Han var 6 år da foreldrene flyktet. Faren døde og moren giftet seg med en mann fra Tanzania og han fikk en halvsøster og halvbror. Han giftet seg med en kvinne fra Tanzania og fikk to gutter som nå er 5 og 2 ½. Han er bonde og kom i konflikt med halvbroren om land. Halvbroren anga ham til myndighetene, og han måtte forlate sin kone og ble fraktet til grensen med sine to små gutter som også ble regnet som burundier ettersom faren var fra Burundi.
John ble kjørt til farsgården i Burundi, men der nektet folk for at han og foreldrene hadde bodd der. Han og guttene hadde bodd i transittleiren vi besøkte siden desember i fjor. Telt av presenninger og to små avlukker og bo i. Om to måneder flytter han sammen med andre han deler skjebne med til nybygde husly. Han var bonde i Tanzania og drømmen er å få jordlapp som han kan dyrke. Han vil få juridisk hjelp av Flyktninghjelpen om hvordan han kan gå fram for å få rett til sin farsarv.
Hassan på 17 år møtte jeg på Flyktninghjelpens ”Lyttepost” rett ved grensen i ettermiddag. Han ble sendt ut av Tanzania for 2 uker siden. Hassan og broren på 19 er født i flyktningleiren Lukole og mistet foreldrene sine da de var henholdsvis 3 og 5. De flyktet fra leiren og har siden greid seg selv. De har ikke gått på skole og jobbet på et bilverksted, da myndighetene sendte dem ut. De ble angitt av naboer.
Hassan virker rådløs og deprimert. Broren hans sitter i møte med Flyktninghjelpens nasjonale representant i naborommet (d.v.s. bak en presenning). Vi forteller Hassan om Flyktninghjelpens YEP program (Youth Education Packet) som jeg skrev om på mandag. Da vi dro, tror jeg at jeg så et glimt av håp i Hassans øyne …..
Det er ikke lett å få øye på de rødbrune husene under palmer og trær. Vi kjører også gjennom noen tettsteder der det er bygget på hver side av veien og en litt større by.
For en utenforstående kan landbrukslandet Burundi virke som en idyll, men under overflaten koker det. Det er kamp om dyrkbar mark. Jordstykker blir delt opp og teigene er for små til å brødfø en familie. Folkegruppene hutuer og tutsier har med jevne mellomrom slaktet hverandre ned. Jeg har møtt folk som flyktet i konfliktårene 1968, 1972 og 1993.
Mange flyktet til Tanzania etter massakrene. Nå har myndighetene her bestemt at mellom 30-40 000 burundiere som bor i flyktningleirer, eller som har etablert seg, skal sendes hjem innen utgangen av 2008. Innbyggerne i Burundi er fattige og det som møter de returnerte flyktningene er elendighet.
Det er mange triste skjebner. Tanzanierne utviste først burundiere som hadde greid seg best. De tok fra dem eiendom og penger og droppet dem på grensen. Mange tanzaniere ser dette som en mulighet til å skaffe seg eiendeler og rikdom og angir naboer som er burundiere til myndighetene for så å overta deres gård, forretning eller sykkel.
Røde kors tar i mot flyktningene ved grensen. Her får de støtte til mat og medisiner i 6 mnd. Etter tre dager i transittleiren, blir de fraktet til sitt gamle hjemsted i Burundi. Da trenger de ofte råd og hjelp, hvis noen har tatt over eiendommen mens de har vært på flukt. Flyktninghjelpens er her for å gi informasjon og fri rettshjelp. Her er to av historiene jeg hørte i ettermiddag:
John er 30. Han var 6 år da foreldrene flyktet. Faren døde og moren giftet seg med en mann fra Tanzania og han fikk en halvsøster og halvbror. Han giftet seg med en kvinne fra Tanzania og fikk to gutter som nå er 5 og 2 ½. Han er bonde og kom i konflikt med halvbroren om land. Halvbroren anga ham til myndighetene, og han måtte forlate sin kone og ble fraktet til grensen med sine to små gutter som også ble regnet som burundier ettersom faren var fra Burundi.
John ble kjørt til farsgården i Burundi, men der nektet folk for at han og foreldrene hadde bodd der. Han og guttene hadde bodd i transittleiren vi besøkte siden desember i fjor. Telt av presenninger og to små avlukker og bo i. Om to måneder flytter han sammen med andre han deler skjebne med til nybygde husly. Han var bonde i Tanzania og drømmen er å få jordlapp som han kan dyrke. Han vil få juridisk hjelp av Flyktninghjelpen om hvordan han kan gå fram for å få rett til sin farsarv.
Hassan på 17 år møtte jeg på Flyktninghjelpens ”Lyttepost” rett ved grensen i ettermiddag. Han ble sendt ut av Tanzania for 2 uker siden. Hassan og broren på 19 er født i flyktningleiren Lukole og mistet foreldrene sine da de var henholdsvis 3 og 5. De flyktet fra leiren og har siden greid seg selv. De har ikke gått på skole og jobbet på et bilverksted, da myndighetene sendte dem ut. De ble angitt av naboer.
Hassan virker rådløs og deprimert. Broren hans sitter i møte med Flyktninghjelpens nasjonale representant i naborommet (d.v.s. bak en presenning). Vi forteller Hassan om Flyktninghjelpens YEP program (Youth Education Packet) som jeg skrev om på mandag. Da vi dro, tror jeg at jeg så et glimt av håp i Hassans øyne …..
