I dag har vi vært helt nord i landet på grensen til Tanzania og besøkt flere steder der Flyktninghjelpen gir fri rettshjelp og hjelp til bygging av hus til returnerte flyktninger fra Tanzania.
13 000 hus, 200 permanente klasserom og 600 midlertidige klasserom har Flyktninghjelpen bygget siden de starte opp i Burundi for ti år siden.
Vi befinner oss i et område der det ikke er lett å holde rede på flyktningstrømmene. Burundi grenser til Rwanda og Kongo og det blusser jevnlig opp uroligheter i disse landene.
Det er laget en minimum standard for hva flyktninger har krav på når det gjelder mat, husly, utdanning m.m. Vi fikk oppleve det i felt i dag da vi besøkte UNHCRs (FNs Høykommissær for flyktninger) transittleir.
Her er flyktningene en dag. De går fra ”post til post”. Først blir de registrert av UNHCR og myndighetene. Så får de utstyr de trenger, alt etter hvor stor familien er. I leiren får de femtedelen av en startsum per familiemedlem. Resten får de utbetalt i landsbyen sin. Beløpet gjør at de kan kjøpe seg jord og komme i gang med livet de hadde tidligere.
Det første tak over hodet de lager, når de har fått seg en jordteig, er et stråhus som ligner på et fem-manns tunneltelt.
Når Flyktninghjelpen kommer inn et område der antallet som trenger bolig er ca. 100, deler de disse inn i arbeidslag eller solidaritetsgrupper på 5-10. Alle må hjelpe hverandre, slik at eldre eller enslige også kan få eget hus. Huset lages av 1 300 murstein av leire som kun er tørket.
Ellers er Flyktninghjelpen, eller ”Conseil Norvegien pour les Refugies” som de kalles her i fransktalende Burundi, svært moteriktige i år, fordi oransje er den dominerende fargen kvinnen bruker.
Vi har også lært i dag at det største kompliment en kvinne kan få her i Burundi er: ” Så vakker du er, dine øyne er som øynene til en ku.”
Jeg antar det er unødvendig å si hvilket husdyr som har størst verdi her i landet?
13 000 hus, 200 permanente klasserom og 600 midlertidige klasserom har Flyktninghjelpen bygget siden de starte opp i Burundi for ti år siden.
Vi befinner oss i et område der det ikke er lett å holde rede på flyktningstrømmene. Burundi grenser til Rwanda og Kongo og det blusser jevnlig opp uroligheter i disse landene.
Det er laget en minimum standard for hva flyktninger har krav på når det gjelder mat, husly, utdanning m.m. Vi fikk oppleve det i felt i dag da vi besøkte UNHCRs (FNs Høykommissær for flyktninger) transittleir.
Her er flyktningene en dag. De går fra ”post til post”. Først blir de registrert av UNHCR og myndighetene. Så får de utstyr de trenger, alt etter hvor stor familien er. I leiren får de femtedelen av en startsum per familiemedlem. Resten får de utbetalt i landsbyen sin. Beløpet gjør at de kan kjøpe seg jord og komme i gang med livet de hadde tidligere.
Det første tak over hodet de lager, når de har fått seg en jordteig, er et stråhus som ligner på et fem-manns tunneltelt.
Når Flyktninghjelpen kommer inn et område der antallet som trenger bolig er ca. 100, deler de disse inn i arbeidslag eller solidaritetsgrupper på 5-10. Alle må hjelpe hverandre, slik at eldre eller enslige også kan få eget hus. Huset lages av 1 300 murstein av leire som kun er tørket.
Ellers er Flyktninghjelpen, eller ”Conseil Norvegien pour les Refugies” som de kalles her i fransktalende Burundi, svært moteriktige i år, fordi oransje er den dominerende fargen kvinnen bruker.
Vi har også lært i dag at det største kompliment en kvinne kan få her i Burundi er: ” Så vakker du er, dine øyne er som øynene til en ku.”
Jeg antar det er unødvendig å si hvilket husdyr som har størst verdi her i landet?
