Barna ønsket oss velkommen i Ifo-leiren.
Alle husene som bygges har egen latrine.
Også kvinnen ønsker å ta aktivt del i gjenoppbyggingen av leiren, og de ønsker også å tjene penger og forsørge seg selv og familien.
I dag besøkte vi nok en flyktningleir i Dadaab distriktet. Også denne leiren ble rammet av flom i fjor høst. Omlag 20 000 somaliske flyktninger fikk ødelagt sine hus og stod på bar bakke. Nå er Flyktninghjelpen godt i gang med gjenoppbyggingen. Totalt skal 2500 hus settes opp. Innen regntiden setter inn vil 500 flytte inn i nye hus, som skal tåle en god del vann.
Det er imponerende å se hvor effektivt Flyktnighjelpens team organiserer og leder arbeidet. Arbeisledigheten er på nærmere 100 prosent blant en flyktningbefolkning på 170 000 i dette området. Derfor er det viktig å få brukt disse uutnyttede ressursene. Flyktninghjelpen lærer opp folk som settes inn i byggearbeidet. Murstein må lages på stedet.
Også kvinnene deltar aktivt i byggingen. Jeg traff en enslig mor på 23 år som nettopp hadde flyttet inn i nytt hus, som hun hadde bygget med sine egne hender. Hun hadde virkelig grunn til å være stolt.
Et team på 7 menn og 7 kvinner fra Flyktninghjelpen er hver dag på farten for å rekruttere folk til byggearbeidet. Et eget verksted er satt opp samt et sykehus.
Selv om folk har bodd årevis i denne leiren og under svært kummerlige forhold, har de klart å beholde verdigheten og troen på framtida. De har framtidsplaner og gjør det pent rundt husene sine, som kun er enkle hytter av jord, stein og leire. Noen har plasttak, men ingen vinduer som slipper lyset inn. De fleste flomofrene bor imidlertid fremdeles i hytter satt sammen av greiner, papp og plastposer.
Hos barna er smilet alltid på lur og latteren sitter løst. Jeg tenker - her skal så lite til for å gjøre en forskjell. Jeg er glad for å være her og håper at jeg kan bidra med noe når jeg kommer hjem. I morgen drar vi tilbake til Nairobi, og søndag setter vi oss på flyet til Burundi. Her er mange inntrykk å fordøye. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
