Kvinnene bygger

Barna ønsket oss velkommen i Ifo-leiren.

Alle husene som bygges har egen latrine.

Også kvinnen ønsker å ta aktivt del i gjenoppbyggingen av leiren, og de ønsker også å tjene penger og forsørge seg selv og familien.

I dag besøkte vi nok en flyktningleir i Dadaab distriktet. Også denne leiren ble rammet av flom i fjor høst. Omlag 20 000 somaliske flyktninger fikk ødelagt sine hus og stod på bar bakke. Nå er Flyktninghjelpen godt i gang med gjenoppbyggingen. Totalt skal 2500 hus settes opp. Innen regntiden setter inn vil 500 flytte inn i nye hus, som skal tåle en god del vann.

Det er imponerende å se hvor effektivt Flyktnighjelpens team organiserer og leder arbeidet. Arbeisledigheten er på nærmere 100 prosent blant en flyktningbefolkning på 170 000 i dette området. Derfor er det viktig å få brukt disse uutnyttede ressursene. Flyktninghjelpen lærer opp folk som settes inn i byggearbeidet. Murstein må lages på stedet.

Også kvinnene deltar aktivt i byggingen. Jeg traff en enslig mor på 23 år som nettopp hadde flyttet inn i nytt hus, som hun hadde bygget med sine egne hender. Hun hadde virkelig grunn til å være stolt.

Et team på 7 menn og 7 kvinner fra Flyktninghjelpen er hver dag på farten for å rekruttere folk til byggearbeidet. Et eget verksted er satt opp samt et sykehus.

Selv om folk har bodd årevis i denne leiren og under svært kummerlige forhold, har de klart å beholde verdigheten og troen på framtida. De har framtidsplaner og gjør det pent rundt husene sine, som kun er enkle hytter av jord, stein og leire. Noen har plasttak, men ingen vinduer som slipper lyset inn. De fleste flomofrene bor imidlertid fremdeles i hytter satt sammen av greiner, papp og plastposer.

Hos barna er smilet alltid på lur og latteren sitter løst. Jeg tenker - her skal så lite til for å gjøre en forskjell. Jeg er glad for å være her og håper at jeg kan bidra med noe når jeg kommer hjem. I morgen drar vi tilbake til Nairobi, og søndag setter vi oss på flyet til Burundi. Her er mange inntrykk å fordøye. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Bygger ny flyktningleir

Flyktningene bygger selv opp den flomrammede leiren.

Vi startet grytidlig i dag. Etter to timer på en hullete grusvei nådde vi flyktningleiren Dadabaad nordøst i Kenya. Her er Flyktninghjelpen godt i gang med å bygge nye hus etter at flommen i fjor høst ødela hjemmene til om lag 500 flyktningfamilier fra Somalia.

Leiren består totalt av tre leire med noen kilometers avstand: Dagahaley, Ifo og Hagudera. Totalt bor det 170 394 flyktninger i disse leirene.

Flyktninghjelpens byggelder, Joana fra Portugal, tar oss med rundt. I dag har hun satt 10 - 15 unge menn i gang med å sette opp et nytt hus etter klare spesifikasjoner.

- Dersom de viser at de duger, ansetter jeg dem. Da inkluderes de i programmet, der vi skal bygge totalt 2500 hus, forklarer hun.

79 av de 500 husene som skal være ferdig innen utgangen av desember er bygget. Kvaliteten er bedre enn de folk bodde i tidligere. Nå bygges de for å tåle en ny flom. Det haster for folk å komme i hus før regntiden setter inn.

Joana er utdannet arkitekt og utviklet en hustype som er langt mer solid enn den gamle byggemetoden. Den krever 1000 "murstein" mer enn den gamle modellen.

Hun og teamet har også testet hvordan man kan lage de mest solide "murstein" av jorda på stedet. Ulike blandinger er prøvet og testet. Vinneren er den av ren jord som tørker sakte under plast.

I dag skinner solen og jeg er i ferd med å bli vant til et varmere klima. Den dårlige sommeren hjemme etterlot meg nokså blek. Så her passer jeg på å smøre krem med høy solfaktor på nese og andre utsatte kroppsdeler. Selv tærne i sandalene får en omgang.

Ungene stimler sammen rundt oss når vi gjør en stopp i leiren. De synes nok vi "Musongoer" (betyr "hvit" på swahili) er noen mekelige skapninger, og lattermilde og smilende stiller de seg opp for å ta oss nærmere i øyensyn. Jeg håper at jeg snart får møte elever og lærere for å se hvordan skoledagen arter seg.

I morgen drar vi videre til flyktningleiren Ifo, der Flyktninghjelpen bygger hus til omlag 20 000 flyktninger. De ble også rammet av fjorårets flom.

JAMBO!

Endelig er vi fremme! På flyplassen i Nairobi ble vi møtt av en flott dame som jobber som sjåfør og driver sitt eget transportselskap. Hun fortalte at det finnes 580 transportselskaper drevet av menn i Nairobi, og tre som drives av damer. Og hun var en av dem! Jeg synes det er morsomt at den første personen jeg traff i Afrika var en kvinnelig gründer.

Fra flyplassen dro vi rett til Flyktninghjelpens kontor i Nairobi. Her ble vi briefet av Mohammed som er landdirektør for Flyktninghjelpen i Kenya. Vi fikk også hilse på de åtte ansatte ved kontoret, som alle kommer fra forskjellige land. De var alle utrolig hyggelige og atmosfæren på kontoret var både god og effektiv. Dessverre hadde vi ikke så mye tid fordi vi måtte reise fra Nairobi før det ble mørkt for å rekke å nå frem til Garissa. Garissa ligger fem-seks tilmer nordøst for hovedstaden og det er her vi skal sove i natt. Herfra er det nemlig bare en kort kjøretur til vårt første mål for reisen - Dadaab, et av verdens største flyktningeleirkompleks hvor det bor rundt
170 000 somaliske flyktninger.

Har tilbragt mesteparten av dagen i bilen, så jeg ser frem til morgendagen og er spent på hvordan besøket blir. Vi drar fra Garissa klokken seks i morgen tidlig. Skriver mer etter min første dag i Dadaab:)

Pakket og klar!

Bildet er tatt på kontoret til Flyktninghjelpen i ettermiddag. Her fikk jeg den siste briefing på programmet i Kenya og Burundi.

Det er er helt klart en likhet med en ekspedisjon og å planlegge en reise til et land med forskjellig kultur, språk og klima. I tillegg er noen av områdene såpass urolige at det blir lagt stor vekt på sikkerhet.

Den siste uken har jeg reist land og strand rundt i Norge og holdt foredrag i forbindelse med Forskningsdagene og det internasjonale polaråret. Reiselektyren har vœrt bøker om Afrika og info fra Flyktninghjelpen. Det siste halvåret har lest det jeg har kommet over om Afrika, men jeg tror lœringskurven vil stige raskt under denne studieturen.

Før en ekspedisjon leter en etter alle de "worst case" scenarier en kan tenke seg, og jeg leter så etter alle mulige løsninger på disse. Jeg må innrømme at mitt "worst case" før denne studieturen med Flyktninghjelpen er VARMEN! Varme områder står ikke høyest på min reiseliste og de neste to ukene vil vise om det er andre "worst case" scenarier som burde stått høyere...

SIKKERHET går igjen under briefingene mine med Flyktninghjelpen. De opererer ofte som eneste hjelpeorganisasjon i krigssoner. De slipper ikke slike som meg inn i de mest urolige områdene der de opererer.

Det vil bli interessant å erfare hvordan jeg reagerer på de farene jeg har psyket meg opp på å møte på denne reisen. Vil de bli mer skremmende enn bresprekker, is som brekker opp under teltet på Polhavet eller isbjørn som angriper?

Jeg gleder meg til å få mer kunnskap om Flyktninhjelpens arbeid. Sist helg hadde jeg foredrag på en internasjonal konferanse der representanter for Røde Kors og FNs høykommessariat for flyktninger også hadde innlegg. Da jeg fortalte at jeg var ambassadør for Flyktninghjelpen eller NRC (Norwegian Refugee Council) som er de initialenen de er mest kjent under utenfor Norges grenser sa alle: " NRC is an impressive organization."

Som nordmann ble jeg jo stolt, og jeg gleder meg til studieturen og gruer meg til varmen....

Vi satser på å gi en rapport hver dag, men det kan hende at denne studieturen er som en ekspedisjon: Alt går ikke alltid etter planen :-)

Neste kommentar kommer fra Nairobi, Kenya.

Nye utfordringer

2. oktober setter jeg meg på flyet til Nairobi i Kenya. Dette er min andre tur til det afrikanske kontinentet. Tidligere har jeg besøkt Sør-Afrika. Jeg ble nylig utnevnt til ambassadør for Flyktninghjelpen. Nå skal vi se hvordan vi sammen kan styrke nødhjelpsarbeidet i blant annet Kenya og Burundi. Nordøst i Kenya bygger Flyktninghjelpen ny leir til 20 000 flyktninger fra Somalia.

Så går turen videre til Burundi. Her skal jeg blant annet møte barn som har fått en ny mulighet til skolegang.

Dette er nye utfordringer for meg. Tidligere har jeg kjempet mot is og kulde. Hva jeg møter i Afrika vet jeg ikke sikkert, men jeg har forsøkt å forberede meg så godt jeg kan. Soveposen er byttet ut med laken og myggnett, og malariatabletter er handlet inn.

(Bildet: Pål Anders Ullevålseter og jeg utnevnes til Flyktningambassadører på Youngstorget i Oslo 20. juni i år.)