Rødbrune leirhus i tusenvis

I dag har vi vært helt nord i landet på grensen til Tanzania og besøkt flere steder der Flyktninghjelpen gir fri rettshjelp og hjelp til bygging av hus til returnerte flyktninger fra Tanzania.

13 000 hus, 200 permanente klasserom og 600 midlertidige klasserom har Flyktninghjelpen bygget siden de starte opp i Burundi for ti år siden.

Vi befinner oss i et område der det ikke er lett å holde rede på flyktningstrømmene. Burundi grenser til Rwanda og Kongo og det blusser jevnlig opp uroligheter i disse landene.

Det er laget en minimum standard for hva flyktninger har krav på når det gjelder mat, husly, utdanning m.m. Vi fikk oppleve det i felt i dag da vi besøkte UNHCRs (FNs Høykommissær for flyktninger) transittleir.

Her er flyktningene en dag. De går fra ”post til post”. Først blir de registrert av UNHCR og myndighetene. Så får de utstyr de trenger, alt etter hvor stor familien er. I leiren får de femtedelen av en startsum per familiemedlem. Resten får de utbetalt i landsbyen sin. Beløpet gjør at de kan kjøpe seg jord og komme i gang med livet de hadde tidligere.

Det første tak over hodet de lager, når de har fått seg en jordteig, er et stråhus som ligner på et fem-manns tunneltelt.

Når Flyktninghjelpen kommer inn et område der antallet som trenger bolig er ca. 100, deler de disse inn i arbeidslag eller solidaritetsgrupper på 5-10. Alle må hjelpe hverandre, slik at eldre eller enslige også kan få eget hus. Huset lages av 1 300 murstein av leire som kun er tørket.

Ellers er Flyktninghjelpen, eller ”Conseil Norvegien pour les Refugies” som de kalles her i fransktalende Burundi, svært moteriktige i år, fordi oransje er den dominerende fargen kvinnen bruker.

Vi har også lært i dag at det største kompliment en kvinne kan få her i Burundi er: ” Så vakker du er, dine øyne er som øynene til en ku.”

Jeg antar det er unødvendig å si hvilket husdyr som har størst verdi her i landet?

Ny start i fedrelandet

I dag morges kjørte vi nordøstover til provinsen Muyinga ved grensen til Tanzania. Jeg aldri kjørt gjennom frodigere landskap før. Palmer, trær, kaffeplanter, mango m.m. Alle åssider og elvesletter er dyrket. Her finner vi alle nyanser i grønt. Vakkert!

Det er ikke lett å få øye på de rødbrune husene under palmer og trær. Vi kjører også gjennom noen tettsteder der det er bygget på hver side av veien og en litt større by.

For en utenforstående kan landbrukslandet Burundi virke som en idyll, men under overflaten koker det. Det er kamp om dyrkbar mark. Jordstykker blir delt opp og teigene er for små til å brødfø en familie. Folkegruppene hutuer og tutsier har med jevne mellomrom slaktet hverandre ned. Jeg har møtt folk som flyktet i konfliktårene 1968, 1972 og 1993.

Mange flyktet til Tanzania etter massakrene. Nå har myndighetene her bestemt at mellom 30-40 000 burundiere som bor i flyktningleirer, eller som har etablert seg, skal sendes hjem innen utgangen av 2008. Innbyggerne i Burundi er fattige og det som møter de returnerte flyktningene er elendighet.

Det er mange triste skjebner. Tanzanierne utviste først burundiere som hadde greid seg best. De tok fra dem eiendom og penger og droppet dem på grensen. Mange tanzaniere ser dette som en mulighet til å skaffe seg eiendeler og rikdom og angir naboer som er burundiere til myndighetene for så å overta deres gård, forretning eller sykkel.

Røde kors tar i mot flyktningene ved grensen. Her får de støtte til mat og medisiner i 6 mnd. Etter tre dager i transittleiren, blir de fraktet til sitt gamle hjemsted i Burundi. Da trenger de ofte råd og hjelp, hvis noen har tatt over eiendommen mens de har vært på flukt. Flyktninghjelpens er her for å gi informasjon og fri rettshjelp. Her er to av historiene jeg hørte i ettermiddag:

John er 30. Han var 6 år da foreldrene flyktet. Faren døde og moren giftet seg med en mann fra Tanzania og han fikk en halvsøster og halvbror. Han giftet seg med en kvinne fra Tanzania og fikk to gutter som nå er 5 og 2 ½. Han er bonde og kom i konflikt med halvbroren om land. Halvbroren anga ham til myndighetene, og han måtte forlate sin kone og ble fraktet til grensen med sine to små gutter som også ble regnet som burundier ettersom faren var fra Burundi.

John ble kjørt til farsgården i Burundi, men der nektet folk for at han og foreldrene hadde bodd der. Han og guttene hadde bodd i transittleiren vi besøkte siden desember i fjor. Telt av presenninger og to små avlukker og bo i. Om to måneder flytter han sammen med andre han deler skjebne med til nybygde husly. Han var bonde i Tanzania og drømmen er å få jordlapp som han kan dyrke. Han vil få juridisk hjelp av Flyktninghjelpen om hvordan han kan gå fram for å få rett til sin farsarv.

Hassan på 17 år møtte jeg på Flyktninghjelpens ”Lyttepost” rett ved grensen i ettermiddag. Han ble sendt ut av Tanzania for 2 uker siden. Hassan og broren på 19 er født i flyktningleiren Lukole og mistet foreldrene sine da de var henholdsvis 3 og 5. De flyktet fra leiren og har siden greid seg selv. De har ikke gått på skole og jobbet på et bilverksted, da myndighetene sendte dem ut. De ble angitt av naboer.

Hassan virker rådløs og deprimert. Broren hans sitter i møte med Flyktninghjelpens nasjonale representant i naborommet (d.v.s. bak en presenning). Vi forteller Hassan om Flyktninghjelpens YEP program (Youth Education Packet) som jeg skrev om på mandag. Da vi dro, tror jeg at jeg så et glimt av håp i Hassans øyne …..

Ca suffit !

På dagtid jobber bøndene på jordene sine. Før mørket faller på drar de inn til landsbyen hvor de har søkt tilflukt. Her føler de seg noe tryggere.

Vi har besøkt skoler i landområdene syd for Bujumbura i dag. Burundis landskap har høye bølgende åser vest for Tanganikasjøen som ligger 772 meter over havet. I dag kjørte vi over en av åsene en times tur syd for byen over en ca. 1500 høy ås. Det vokste palmer på toppen og temperaturen gikk ned til ca. 25C. Behagelig temperatur synes jeg,- kaldt syntes lokalbefolkningen. Noen gikk rundt i boblejakke!

Opprørstyrkene rasler fremdeles med våpnene og den siste trefningen her skjedde i slutten av september. Vi tar våre sikkerhetsforanstaltninger. Flyktninghjelpen har egen sikkerhetsoffiser og har gode rutiner. Vi beveger oss helst rundt i bil pg går ikke gå ute alene i gatene. Militære fra regjeringsstyrkene har jevnlig kontrollposter langs veiene.

Vi besøkte kommunale skoler der Flyktninghjelpen har hjulpet til med å bygge flere klasserom. I den regionen (tilsvarende kommune på norsk) manglet det 95 klasserom. Undervisningen foregår på formiddags- og ettermiddagsskift, slik at flest mulig får undervisning. Det er opp til 70 barn i hver eneste klasse.

Vi fikk møte elever som hadde gått gjennom TEP programmet som jeg skrev om i går. I skolene vi besøkte er integrert i de kommunale skolene. Elevene greier seg svært godt og går rett inn i andre eller tredje trinn.

Vi besøkte også en landsby der det bor ”internt fordrevne”. Det vil si at de er flyktninger i sitt eget land. Selv trodde jeg at disse flyktningene hadde måttet rømme langt fra gårdene sine, men her hadde de flyktet kun 5 km.

Konflikten stammer fra 1993 da tutsiene drepte den demokratisk valgte presidenten som var hutu. Naboer drepte hverandre. I landsbyen vi besøkte bodde det 107 familier, d.v.s. mellom 700-800 mennesker. Hver morgen går de til gården sin og arbeider der. Hver kveld går de tilbake til landsbyen, fordi de ikke føler seg trygge for sine hutu naboer.

Vi får god kontakt med barn i skolene og i landsbyene. Det første vi gjør er å fortelle hverandre hva vi heter. Kirundi er språket her og alle som har fått skolegang mestrer fransk.

Vi snakket med en gutt på en av skolene i går, moren ga ham navnet ”Ça suffit” eller på norsk ”nå er det nok”. Han var yngst av 8 søsken ……

Drømmen? Utdanning, mat og skolebøker.

Mange barn har falt utenfor skolesystemet i Burundi. Flyktninghjelpen sørger nå for at de kommer tilbake på skolebenken.

Det har vært en lang dag med mange inntrykk!
Dagen startet med en briefing på kontoret med info om hvordan Flyktninghjelpens utdanningsprogrammer drives i Burundi.

Det ene er TEP (Teachers Emergency Package). Et intensivt 10 måneders undervisningopplegg for barn fra 9-14. Barna har mistet skolegang fordi de har vært på flukt. De testes etter perioden og plasseres i klassetrinn i kommunale skoler etter det kunnskapsnivået de har nådd. I løpet av 2000-06 har 31.820 barn fått denne utdanningen gjennom Flyktninghjelpen.

Det andre er YEP (Youth Education Pack) et 10 måneders program for ungdom mellom 15-20 som også har gått glipp av skolegang på grunn krig eller flukt. I løpet av skoleåret lærer de å lese, skrive og regne. Halve skoledagen er teori, den andre halve skoledagen lærer de et praktisk yrke. Her i Bujumbura kan de velge mellom 7 håndtverk som for eksempel møbelsnekker, blikkenslager, skomaker og skredder.

Jeg har også snakket med elever og lærere i dag. Lærerne fortalte meg at mange av barna ikke kunne gå 1-2 dager uten mat.
Jeg spurte Rebecca (12) og Manuel (13) om de kunne liste opp 3 ting hvis de kunne ønske seg hva som helst. Skole, mat og hus var Rebeccas ønsker. Manuels var skolebøker, skole og mat.

På et av stedene der Flyktninghjelpen drev YEP-programmet traff jeg Nkurunziza på 20 år. Navnet hennes betyr på ”Gode nyheter”, men hennes historie var ikke preget av det. Hun flyktet til Kongo sammen med foreldrene i 1993 etter at en bror og søster var drept i den forferdelige konflikten mellom hutuer og tutsier. I Kongo bodde hun, broren og foreldrene i flyktningleir. Så kom de indre konfliktene i Kongo som skapte kaos i leiren. Mange flyktet tilbake til Burundi. På veien traff de soldater som plukket ut halvparten i følget hun flyktet med og henrettet disse. To av de henrettede var Nkurunzizas mor og far. Hun og broren flyktet videre.

Siden den gang har Nkurunziza fått tre barn, den yngste er 5 måneder. Mannen hun skulle gifte seg med ble drept. Mannen som har hjulpet henne å bygge hus og etablere seg i Bujumbura døde i en bilulykke på vei til en begravelse nylig. Huset er halvferdig, Nkurunziza har malaria.
Men Nkurunziza vet at hennes håp er å fullføre YEP-programmet. Hun skal bli skredder og da jeg spurte henne om ønsker for fremtiden var det å få bygget huset ferdig og få startkapital til å starte egen business.

BUJUMBURA

Hektisk aktivitet på markedet i Burundis hovedstad Bujumbura.

Vi landet i Bujumbura hovedstaden i Burundi i dag morges. Dette er et annet Afrika bare 40 minutter med fly fra Nairobi. Alle nyanser av grønn frodighet møtte oss her vest for Tanganikasjøen. Fantastisk utsikt mot vest over sjøen og fjellene i Syd-Kivu i Kongo.

Burundi er preget av 12 års borgekrig, men det er relativt rolig her etter valget i 2005. Bujumbura har mer bypreg enn forventet. Sophie Cascade som er Country Director for Flyktninghjelpen her, kan fortelle at det har skjedd en viss utvikling de siste 2 årene.

Vi kjører gjennom stille gater omkranset av trær som blomstrer i alle farger. Det er vanskelig å forestille seg marerittet som foregikk i denne gaten nedenfor universitetet i 2003:
Det var trefninger mellom opprørshæren og regjeringsstyrkene. Opprørshæren sendte barnesoldater bevæpnet med granater og våpen foran seg som et skjold. De hadde fått barna til å tro at de var usynlige bare de ba og sang. Regjeringshæren møtte barna med åpen ild....

350 000 ble drept under borgerkrigen. 800 000 flyktet til Tanzania. Her bor det fremdeles 350 000 burundier hvorav 150 000 i flyktningleire. Tanzania har nå bestemt at alle disse skal utvises innen utgangen av 2008.

I løpet av uken i Burundi vil jeg møte mange av flyktningene som er kommet tilbake og problemene de møter. Jeg får også se ulike prosjekter Flyktninghjelpen er involvert i og vil møte en del av de 250 medarbeiderne Flyktninghjelpen har her.

Vi bor i et Guesthouse i byen. Naboens store interesse er reptiler, og da vi tittet over murgjerdet lå det 4 krokodiller i et basseng. Den største krokodillen som er observert i verden, lever her i Tanganikasjøen. Den er 60 år gammel og 7 meter lang.

Det blir ikke morgenbad i Tanganikasjøen under oppholdet her.

Kvinnene bygger

Barna ønsket oss velkommen i Ifo-leiren.

Alle husene som bygges har egen latrine.

Også kvinnen ønsker å ta aktivt del i gjenoppbyggingen av leiren, og de ønsker også å tjene penger og forsørge seg selv og familien.

I dag besøkte vi nok en flyktningleir i Dadaab distriktet. Også denne leiren ble rammet av flom i fjor høst. Omlag 20 000 somaliske flyktninger fikk ødelagt sine hus og stod på bar bakke. Nå er Flyktninghjelpen godt i gang med gjenoppbyggingen. Totalt skal 2500 hus settes opp. Innen regntiden setter inn vil 500 flytte inn i nye hus, som skal tåle en god del vann.

Det er imponerende å se hvor effektivt Flyktnighjelpens team organiserer og leder arbeidet. Arbeisledigheten er på nærmere 100 prosent blant en flyktningbefolkning på 170 000 i dette området. Derfor er det viktig å få brukt disse uutnyttede ressursene. Flyktninghjelpen lærer opp folk som settes inn i byggearbeidet. Murstein må lages på stedet.

Også kvinnene deltar aktivt i byggingen. Jeg traff en enslig mor på 23 år som nettopp hadde flyttet inn i nytt hus, som hun hadde bygget med sine egne hender. Hun hadde virkelig grunn til å være stolt.

Et team på 7 menn og 7 kvinner fra Flyktninghjelpen er hver dag på farten for å rekruttere folk til byggearbeidet. Et eget verksted er satt opp samt et sykehus.

Selv om folk har bodd årevis i denne leiren og under svært kummerlige forhold, har de klart å beholde verdigheten og troen på framtida. De har framtidsplaner og gjør det pent rundt husene sine, som kun er enkle hytter av jord, stein og leire. Noen har plasttak, men ingen vinduer som slipper lyset inn. De fleste flomofrene bor imidlertid fremdeles i hytter satt sammen av greiner, papp og plastposer.

Hos barna er smilet alltid på lur og latteren sitter løst. Jeg tenker - her skal så lite til for å gjøre en forskjell. Jeg er glad for å være her og håper at jeg kan bidra med noe når jeg kommer hjem. I morgen drar vi tilbake til Nairobi, og søndag setter vi oss på flyet til Burundi. Her er mange inntrykk å fordøye. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Bygger ny flyktningleir

Flyktningene bygger selv opp den flomrammede leiren.

Vi startet grytidlig i dag. Etter to timer på en hullete grusvei nådde vi flyktningleiren Dadabaad nordøst i Kenya. Her er Flyktninghjelpen godt i gang med å bygge nye hus etter at flommen i fjor høst ødela hjemmene til om lag 500 flyktningfamilier fra Somalia.

Leiren består totalt av tre leire med noen kilometers avstand: Dagahaley, Ifo og Hagudera. Totalt bor det 170 394 flyktninger i disse leirene.

Flyktninghjelpens byggelder, Joana fra Portugal, tar oss med rundt. I dag har hun satt 10 - 15 unge menn i gang med å sette opp et nytt hus etter klare spesifikasjoner.

- Dersom de viser at de duger, ansetter jeg dem. Da inkluderes de i programmet, der vi skal bygge totalt 2500 hus, forklarer hun.

79 av de 500 husene som skal være ferdig innen utgangen av desember er bygget. Kvaliteten er bedre enn de folk bodde i tidligere. Nå bygges de for å tåle en ny flom. Det haster for folk å komme i hus før regntiden setter inn.

Joana er utdannet arkitekt og utviklet en hustype som er langt mer solid enn den gamle byggemetoden. Den krever 1000 "murstein" mer enn den gamle modellen.

Hun og teamet har også testet hvordan man kan lage de mest solide "murstein" av jorda på stedet. Ulike blandinger er prøvet og testet. Vinneren er den av ren jord som tørker sakte under plast.

I dag skinner solen og jeg er i ferd med å bli vant til et varmere klima. Den dårlige sommeren hjemme etterlot meg nokså blek. Så her passer jeg på å smøre krem med høy solfaktor på nese og andre utsatte kroppsdeler. Selv tærne i sandalene får en omgang.

Ungene stimler sammen rundt oss når vi gjør en stopp i leiren. De synes nok vi "Musongoer" (betyr "hvit" på swahili) er noen mekelige skapninger, og lattermilde og smilende stiller de seg opp for å ta oss nærmere i øyensyn. Jeg håper at jeg snart får møte elever og lærere for å se hvordan skoledagen arter seg.

I morgen drar vi videre til flyktningleiren Ifo, der Flyktninghjelpen bygger hus til omlag 20 000 flyktninger. De ble også rammet av fjorårets flom.